Samspill, klasseledelse og improvisasjon

Erik Bulie

Begreper som undervisningsplaner og planlegging for læring står sterkt i lærerutdanningene. Men å skape gode læringssituasjoner betinger også et aktivt samspill mellom lærer og elev. Et slikt samspill danner utgangspunktet for god klasseledelse, men si gjerne også lærerens improvisatoriske evner forstått som bl.a. evnen til å fravike undervisningsplanen hvis situasjonen krever det, eller evnen til å håndtere uforutsette hendelser.

Teoretisk forståelse og praktiske øvelser på samspill og samhandling med elevene har derimot blitt lite vektlagt sammenlignet med tid og krefter brukt på planleggingsarbeid i både teori og praksis. Dette utviklingsarbeidet har hatt som målsetting å vise hvordan teori og praksis sammen kan jobbe systematisk med å utvikle egen praksis knyttet til relasjoner, strukturer og samspill i klasserommet. Et sentralt siktemål har også vært å øve opp studentenes evne til «å lære å lære», ikke primært «lære å gjøre». Praksisopplæringa har blitt sett på som en utviklingsarena der både studentene, praksislærerne og jeg som kontaktlærer fra utdanningen i fellesskap har gransket, diskutert og utfordret gjeldende praksis.

Utviklingsarbeidet pågikk i perioden november 2013 – mars 2014. Resultatene ligger i dag til grunn for drøftinger og praktisk planlegging av studieåret 2014/15.

Aktivitet

I mitt utviklingsarbeid har jeg selv vært en deltagende aktør. Det er nærliggende å kalle arbeidet et aksjonsforskningsprosjekt, eller kanskje bedre et aksjonslæringsprosjekt. Aksjonslæring er enkelt sagt en systematisk arbeidsmåte der praktikere reflekterer over erfaringer og handlinger (aksjoner). Jeg er i tilfellet den som forsvarer forskningsbegrepet gjennom min rolle i prosjektet underveis og etterpå, men samlet sett vil utviklingsarbeid eller læringsprosess være dekkende.

I november 2013 utarbeidet jeg i fellesskap med to praksislærere for en 7.klasse følgende problemstilling:

«Hvordan kan god klasseledelse med fokus på struktur og positive relasjoner gi grobunn for økt læringsutbytte for elevene?» 

Problemstillingen tok utgangspunkt i to av vurderingskriteriene for opplæringen. Det ble lagt ned mye arbeid i å utarbeide kjennetegn til kriteriene som senere observasjoner og vurderinger kunne relateres til. Disse kjennetegnene kom i stand etter flere møter der praksislærernes egne erfaringer ble satt opp mot teori. Ikke teori som modeller for praksis, men heller som «praksis satt i system». Kjennetegnene ble ikke definert som endelige og absolutte, men eksempelvis som

o   «læreren finner elevenes rytme»

o   «alle elevene blir sett i timen»

o   «læreren tar opp elevkommentarer i samtalen»

På denne bakgrunnen skrev studentene tre praksisfortellinger fra egen og andres undervisning i løpet av de 8 første dagene av en sammenhengende 15 dagers praksis. Praksisfortellingene, eller loggene, begrunnet vi gjennom skriftlighetens «skjerping av tanken», og for å skape en nødvendig avstand for påfølgende refleksjoner. Ikke minst tjener skriftlighet som dokumentasjon og hukommelse. I et mylder av aktiviteter og hendelser gjennom en arbeidsuke blir frie assosiasjoner og uttalelser som «jeg tror det var slik at…» temmelig løse og tilfeldige.

Aksjonslæringens enkle prinsipp bygger på et det kjente pedagogiske tankegodset om først å planlegge, deretter gjennomføre, videre observere, reflektere over og tilslutt legge nye planer. I samtaler med alle involverte parter til stede, sammenholdt vi egne observasjoner med andres observasjoner (samme situasjon ble iblant opplevd forskjellig fra ulike hold i klasserommet). Studentenes observasjoner ble sammenholdt med praksislærernes erfaringer. Skriftlighetens distansering fra de praktiske situasjonene gjennom utdrag og fortolkning ble forsterket gjennom samtaler med flere. Vi erfarer ikke før vi stopper opp, dveler, tenker etter og reflekterer. Forstavelsen re- i reflektere, betyr tilbake, – at vi rett og slett viser ny interesse ved å se tilbake. Hvordan stemmer den opplevde her-og-nå situasjonen med en mulig og ønskelig situasjon i framtiden?

Mine bidrag som representant for «teorien»? Jeg stilte de «utfordrende spørsmålene» som ikke først og fremst var handlingsorienterte, men utfordret handlingene i lys av sosiologiske grunnbegreper og teori om klasseledelse. Min rolle var samtidig å ta studenter og praksislærerne «et steg ut» fra den praktiske hverdagen ved å sette krav om begrunnelser som «hvorfor gjør dere det slik?», og «hva er sammenhengen mellom …».

I etterkant av samtalene oppsummerte studentene skriftlig. Oppsummeringene ble skrevet som en «hale» til praksisfortellingene. I oppsummeringene la vi vekt på handlingenes forankring til teori, og avslutningsvis hvilken retning dette pekte for videre arbeid.

Konsekvenser?

Erfaringene fra prosjektet utfordrer utdanningen på flere måter. På kort sikt reiser det bl.a. spørsmål om utdanningen kan balansere forholdet mellom tid og fokus på planleggingsverktøy og situasjonsforståelse bedre? Resultatene fra utviklingsarbeidet taler for det. Ikke bare som et faglig fokus i praksisperioden, men også med en grundig teoretisk og metodisk plattform å jobbe på. Positiv samhandling med elevene betinger relasjonelle ferdigheter, eksempelvis som å kunne lese sosiale behov, finne elevenes tempo eller bygge videre på elevinnspill i klassesamtalen.  Dette er ikke naturgitte gaver noen har medfødt og andre ikke. Dette er ferdigheter som kan øves opp.

På lengre sikt reiser dette også et spørsmål om teori og praksis. Hvem legger premissene for hvem? Dette utviklingsarbeidet har blåst liv i debatten om praksis først og fremst er en utprøvingsarena for teori, eller om er det praksis som legger premissene for teori. Det er strengt tatt ikke denne debatten i seg selv som er den viktigste, det er heller hvordan vi kan redusere gapet mellom teori og praksis gjennom arbeidsformer og arenaer der begges relevans blir synliggjort.

Hva med improvisasjonsbegrepet? Kan improvisasjon som et faglig begrep være et tjenlig verktøy for videre utvikling av utdanning og yrkesfelt? I utviklingsarbeidet har begrepet ryddet og sortert i den pedagogiske hverdagen. Det er grunn til å spørre hvordan begrepene improvisasjon, repertoar og andre låneord vi først og fremst kjenner fra musikkliv og teater fortsatt kan gi nyttige impulser til videre arbeid med klasseledelse og situasjonsforståelse.