Om TPS

TPS står for «tverrprofesjonell samarbeidslæring». Det inneber at studentar frå ulike helse- og sosialfagutdanningar, eller «velferdsutdanningane» som ei samlenemning, arbeider saman for å lære av, om og med kvarandre, med tanke på å førebu seg for det samarbeidet yrkesgrupper i mellom som ventar i yrkesfeltet. Samarbeidslæring inneber erfaringslæring – det er gjennom å erfare møte med andre yrkesgrupper, bli kjent med dei og oppleve korleis ein med kvar sin spesifikke yrkeskompetanse kan utfylle kvarandre – at vi lærer å samarbeide eller samhandle.

Det er såleis samarbeid mellom ulike yrkesgrupper for å kunne gi eit best mogeleg tenestetilbod til dei som treng hjelp frå helse- og sosialtenestene, som er fokus her.

Tverrprofesjonelt samarbeid og/eller samhandling

(henta frå rapporten «Nettbasert tverrprofesjonell samarbeidslæring», HSH-HiØ-HiÅ, 2016 – in press)

Samhandlingsreformen – en helsepolitisk retning

Samhandlingsreformen, gjeldende fra 1. januar 2012,[1] er en helsetjenestereform, og retter seg først og fremst mot helse- og sosialtjenester på ulike nivå: spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, og sammenhengen mellom disse nivåene. Bedre samhandling bør være et av helse- og omsorgssektorens viktigste utviklingsområder framover, blir det uttrykt her. Satsing på samhandling skal skape mer koordinerte tjenester, som et svar på den fragmentering som tjenestene i dag er preget av.

‘Samhandling’ blir i St. meld. nr. 47 (2008-2009) definert som

uttrykk for helse- og omsorgstjenestenes evne til oppgavefordeling seg imellom for å nå et felles, omforent mål, samt evnen til å gjennomføre oppgavene på en koordinert og rasjonell måte.

Samhandlingsreformen har fokus på det strukturelle forholdet mellom ulike enheter, nivåer, etater, institusjoner og organisasjoner i tjenesteapparatet innen helse- og sosialsektoren. Reformdokumentene argumenterer for koordinering og effektivitet i velferdstilbudene. På systemnivå er det dette en ønsker å oppnå, også for å skape helhet i det tilbudet folk møter, når behov melder seg.

Samhandling forutsetter at personellet som inngår i tjenestene har nødvendig samhandlingskompetanse.  Slik kompetanse innebærer mer enn en administrativ oppgavefordeling og koordinering av tjenester. Samhandling krever godt kjennskap til ulike spesialfelt i sektoren og til en felles, omforent forståelse av oppgaver og mål for arbeidet. Personellet må ikke bare ha et felles kunnskapsgrunnlag, men må kunne handle sammen og være i kontakt med og utfylle hverandre i gjennomføring av tilbudet.

Samhandlingskompetanse omfatter både relasjonskompetanse og system- og strukturforståelse. Samhandling innebærer å kunne arbeide sammen i et fellesskap og samtidig ha et metaperspektiv på samspillsprosessene. Dette gjelder både tjenesteytere seg i mellom og mellom tjenesteytere og –brukere. Samhandling preges av vilje til å møtes med åpenhet, bygger på tillit til hverandre, tro på å skape noe i lag og respekt og ydmykhet for hverandres spesialkompetanse. Tverrprofesjonell samhandlingskompetanse forutsetter likeverdighet mellom profesjonsgruppene og flate strukturer, der også ledelse og fremdrift er et felles ansvar. Det er ikke én yrkesgruppe som leder de øvrige. Yrkesgruppene har et fellesoppdrag, og ansvar og makt må deles. Samarbeidsfora må etableres og teamet må selv velge sin ledelses- og møteform. Intensjonene om felles innsats må bli artikulert og finne sin form.

Det er flere sektorer som har med helse og sosiale forhold å gjøre, og som samhandlingsreformen ikke omtaler i samme grad. Velferdstjenester i vid forstand, både behandling og forebygging, vil omfatte ikke bare helse- og sosialsektoren men også samhandling med oppvekstsektor og andre sektorer som f. eks. politietaten.

I dag er det velferdsutdanningene som har tydeligst pålegg om å fokusere på tverrprofesjonelt samarbeid. Med et oppgavefokus som utgangspunkt, vil det være unaturlig å sette absolutte grenser mellom utdanninger som skal kvalifisere for samarbeid. Samarbeidets prinsipper, forutsetninger og utforming bør trolig være del av alle utdanninger som har med mennesker og relasjoner å gjøre.

Tverrprofesjonelt samarbeid og/eller samhandling

Den vanligste definisjonen av ‘tverrprofesjonelt samarbeid eller tverrprofesjonell samhandling’ finner vi uttrykt av CAIPE[2] og gjengitt i Barr et al (2005) (vår oversettelse):

………. oppstår når

                1, samarbeidspartnere fra ulike yrkesgrupper

                2, arbeider med samme oppgavefelt,

                3, men har hver sine innfallsvinkler eller arbeidsoppgaver.

Innfallsvinklene er komplementære – og gjensidig avhengige av hverandre. En kan også si at tverrprofesjonell samhandling er mer enn «summen av delene». Samhandling er et fellesprodukt, den blir skapt i det relasjonelle feltet, innenfor fellesstrukturer og felles oppgavefelt. Det er i dialogiske samhandlingssituasjoner valg og beslutninger om tjenestetiltak må gjøres, ikke kun som administrativ koordinering. Administrative ordninger må derimot bygge opp under fellesskapet mellom aktører innen tjenestefeltet.

Orvik (2015) omtaler ‘samhandling’ slik:

Samhandling er konkret og forpliktende, og inneholder…en norm om å virkeliggjøre ansvar gjennom å handle sammen…For at samhandling skal være mulig, må forholdet mellom enkeltpersoner være basert på tillit, gjensidig ansvar og likeverd. I tillegg må berørte parter ha en fellesforståelse av hva situasjonen krever, og være forpliktet på å løse problemer sammen, eventuelt også på tvers av fag, profesjon og tjenestenivå.                                                  (s. 210)

Dette, å få til fellesskapet når det gjelder ansvar og fordeling av oppgaver, er et springende punkt for å få tverrprofesjonell samhandling til å bli et arbeidsmønster.

For å skille mellom enprofesjonelt arbeid, flerprofesjonelt, der yrkesgrupper arbeider side om side, og tverrprofesjonell samhandling kan en illustrere dette slik:

Figur 1. Arbeidsmodeller

Kravet til integrasjon, der ulike yrkesparadigmer berøres, gjør tverrprofesjonell samhandling utfordrende.

Der tverrprofesjonell samhandling er nødvendig

Når kompleksiteten er stor, og problemløsning eller tjenestebehovet krever innsats fra mer enn en yrkesgruppe, er det spesielt viktig med tverrprofesjonell samhandling. Dette vil selvsagt gjelde i alle ledd innen velferdsarbeidet, både i primær- og spesialisthelsetjeneste, i oppvekstsektor og i sosialt arbeid. I dag hører vi ofte at vellykkete tjenestetilbud er preget av effektivt teamarbeid. Ved f. eks. ulykker er responstiden til nødetatene avgjørende, ofte representert ved helsevesen, brannvesen og politi. Innenfor hver av disse tjenestene er det også snakk om teameffektivitet.[3]

I spesialisthelsetjenester som er høyspesialiserte, som ved f. eks. akuttmedisin, er teamarbeid innarbeidet som mønster. Hver spesialist, eller yrkesgruppe, vet nøyaktig hva som er vedkommende sin oppgave. Samhandling, under tidspress, er drillet inn. Den samme innøvelse av ulike spesialistoppgaver finner vi ikke i tjenestetilbud som ikke har det samme tidspresset, eller som ikke er av livsviktig karakter. Graden av samhandling vil, likevel, være viktig her også, om målet er kvalitet i tjenestetilbudet. Når samhandling svikter er det tjenestebrukere det går ut over. Signaleffekten blir da at dette tilfellet ikke er viktig nok. I institusjonshelsetjenesten er mange steder samarbeid eller teamarbeid godt innarbeidet. Her er det enheten eller avdelingen som skaper trygge rammer. Når personalet skal krysse enheter kan det bli vanskeligere.

I dag er det særlig innen de kommunale helse- og sosialtjenestene vi finner de store utfordringene i samhandling mellom ulike yrkesgrupper. Kommunene skal ta i mot pasienter fra spesialisthelsetjenesten (sykehusene) straks pasientene er utredet eller ferdig behandlet. Liggetiden ved sykehusene har blitt kortere og pasienter blir raskere overført til kommunene. De kommunale helse- og sosialtjenestene skal ha apparat til å ta i mot mer og flere behandlingstrengende pasienter enn tidligere. De fleste kommunene har i dag godt utbygde lege- og sykepleie-tjenester. Mange små og mellomstore kommuner har imidlertid ikke alltid f. eks. ergoterapi- og fysioterapitjenester, som jo er sentrale tjenestetilbud innen fysisk og medisinsk rehabilitering. Yrkesgrupper som kan bistå med medisinsk diagnostikk kan være en enda større mangel på kommunenivå. Med de forslag til endringer i helselovgivningen som Helse- og omsorgsdepartementet nå fremmer, kan det bli lovfestet hvilken kompetanse kommunene må sørge for å ha, for å sikre gode helse- og omsorgstjenester.[4] I et høringsnotat heter det bl.a.:

– For å heve kvaliteten på tjenestene i kommunene, må vi sørge for at vi har riktig kompetanse på riktig sted. Derfor stiller vi nå krav til hvilke profesjoner kommunene må sørge for å ha for å gi innbyggerne gode og forsvarlige tjenester, sier helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Det innebærer at det vil bli stilt krav om at alle kommuner fra 2018 skal ha lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor og helsesøster. Fra 2020 vil det bli stilt krav om at kommunene i tillegg må ha ergoterapeut, psykolog og tannlege.

-Det er helt avgjørende med god helsefaglig kompetanse der folk lever livene sine. Det er i kommunen noen av menneskene med de mest komplekse lidelsene får helse- og omsorgstjenester. Det er i kommunen vi kan forebygge og fange opp fysiske og psykiske lidelser i en tidlig fase. Ved å lovfeste kompetansekrav sørger vi ikke bare for å bedre tjenester i dag. Vi ruster også kommunene for morgendagen, sier Bent Høie.

Dette stiller store krav til kompetanse for personell i kommunene. Skal denne kompetansen samlet sett komme befolkningen til gode, må de enhetene som kan være små og spredte ha et godt utviklet samarbeid.

Sykehjemmene er et kommunalt ansvar. Vesentlige spørsmål her er om disse blir hovedsakelig pleieinstitusjoner, om de har et rehabiliteringsfokus og om det finnes bredde i den personellkompetanse som rehabilitering krever. Det samme gjelder hjemmetjenester: er disse identiske med hjemmesykepleie eller omfatter også tjenestene helsehjelp av terapeutisk eller sosial karakter? Hvordan samhandler, i så fall, ulike yrkesgrupper i hjemmetjenestene?

Det blir i dag bygd ut «intermediæravdelinger», «kommunale akutte døgnavdelinger – KAD-avdelinger», «helsehus» og «frisklivs- og mestringssentre», som skal arbeide både med rehabilitering, forebyggende og helsefremmende arbeid i kommunene, eller interkommunalt. Disse nye strukturene for kommunale helse- og sosialtjenester bærer i seg muligheter for å etablere også nye samarbeidsstrukturer, med fokus på fellesskap, fellesansvar og samhandling mellom ulike yrkesgrupper. Dette forutsetter at tjenestene bygges opp med et bredt spekter av yrkesgrupper og at rutiner og prosedyrer har tverrprofesjonell samhandling som utgangspunkt og mål. Det utfordrer administrative og organisatoriske modeller, og det forutsetter at det også bygges broer over skismaet mellom helsetjenester og sosialtjenester. Det første steget mot gode samhandlende team i kommunene er at de ulike yrkeskompetansene det er behov for faktisk finnes. Blir dette tilgodesett når kommunale budsjetter «barberes»?

Fokus på tverrprofesjonalitet

I Helsedirektoratets kampanje om «Bedre Tverrfaglig Innsats for barn og unge» (BTI) (2012-2015) var det med åtte prøvekommuner. De fikk i oppdrag å utvikle forebyggende arbeid blant barn og unge, for tidlig innsats når problem blir avdekket. Dette er tiltak som nå blir videreført til alle kommuner i Norge. Dette vil kreve et nært samarbeid mellom barnehage-, skole-, helse-, sosial-, barnevernstjenester og rusomsorg.

Er personellet klare for de samhandlingsutfordringene som ulike velferdstjenester og –tiltak krever? Er det nok at hver av disse tjenestene har det spesialpersonellet som tiltaket krever? Eller er det behov for å sette samspillet mellom ulike spesialinnsikter på dagsorden? De senere offentlige føringene understreker «samspill i praksis», «helhet i tjenestetilbud», «sømløse tilbud», «flyt», «pasientforløp»… etc. Og ikke minst: hvordan kan samhandling omkring en pasient/bruker/klient/borger skje på pasientens’ premisser? Og dessuten: uten den objektivisering som truer slike situasjoner?

Internasjonalt blir det, som nevnt, rettet økende fokus på «interprofessional education» og «interprofessional collaborative practice».[5]

Med de føringene som norske myndigheter nå gir, finner vi også flere og flere lokale initiativ for satsing på tverrprofesjonell samarbeidslæring:

  • Høgskolen i Østfold har tverrfaglig samarbeid som strategisk satsing, og har siden 1996, som Høgskolen i Bergen, hatt fellesundervisning i emnene i Generell del i rammeplanene
  • Både Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Oslo og Akershus søker nå om opprettelse av Senter for fremragende utdanning, med fokus på tverrprofesjonell samarbeidslæring – Tromsø med et generelt fokus og Oslo med fokus på barn og unge[6]
  • På Vestlandet satser UH-nett Vest på nettbasert tverrprofesjonell samarbeidslæring for alle helse- og sosialfagstudentene ved de seks involverte institusjonene (den fusjonerte Høgskulen på Vestlandet, Høgskolen i Volda og universitetene i Bergen og Stavanger) – i første omgang med en pilot H-2016
  • NTNU har tradisjoner med «Eksperter i team», som nå trolig vil utvides til å gjelde hele den nye NTNU-institusjonen (inkludert høgskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag).

Det er grunn til å tro at TPS etter hvert skal få en naturlig plass i alle velferdsutdanningene her i landet.

[1] St. meld. nr. 47 (2008-2009). (2009). Samhandlingsreformen; Rett behandling på rett sted til rett tid. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet

[2] CAIPE = den engelske organisasjonen  Centre for the Advancement of InterProfessional Education

[3] Ved evalueringen etter terrorangrepet 22. juli 2011 var det teamarbeidet i helsetjenesten som kom best ut.

[4] Høringsnotat om oppfølging av forslag i Primærhelsetjenestemeldingen og Oppgavemeldingen mv. av 6.6.2016

[5] Se mer om dette i kapitlet om «Tverrprofesjonalitet og samhandling – forståelsesgrunnlag», s. 21

[6] Khrono, 15. juli 2016

 

Legg att eit svar